Rødlista – Nålebinding

RØDLISTA i Norges Husflidslag har lånt sitt navn fra naturvernfeltet hvor begrepet knyttes til utrydningstruende plante- og dyrearter. Norges Husflidslag så at svært mange av våre husflids- og håndverksteknikker var i faresonen for å forsvinne og satt derfor i gang en landsomfattende RØDLISTE-dugnad. Med denne dugnaden fra 2014-2018 rettet Norges Husflidslag oppmerksomheten mot teknikker som er lite i bruk, gjemt og nesten glemt!

RØDLISTA er ingen ferdig liste, men et prosjekt hvor hvert lokallag velger ut hvilke teknikker fra eget område som må læres videre før det er for sent.

Vår rødlisteteknikk er nålebinding 

Hva er nålebinding?

Nålebinding er en av våre eldste tekstile teknikker. I Norden kan funn dateres helt tilbake til bronsealderen. I Vikingtida var nålebinding helt vanlig, og vikingkvinnene hadde sin nål og bandt like naturlig som vi i dag har strikketøy.

De sydde luer, votter og sokker av ull. For å få slitesterke såler ble de forsterket med hestetagl, kuhalehår eller grisebust. Det ble også brukt «lin» laget av brennesle. De grove nålene med stort hode var laget av horn, bein eller tre. Ull var det vanligste materialet. Til fest var vottene kanskje brodert med farget garn og forsynt med frynser.

Et norsk funn skiller seg ut, votter med gulltråd, men de er nok importert. Nålebinding er brukt i alle kulturer verden over. En bandt nett, kasser, korger, kjøretømmer og seletøy. Kvinner bandt silklede til å sile melk og mjød, kanskje også talg og fett fra slakt.

Første gang teknikken ble beskrevet var i boka «Antikke Handarbeiten» som kom ut i Wien på 1890 tallet. Der beskrives en sokk av ullgarn som var funnet i Egypt 300-500 år e.kr. Geologiske funn på Fyn for noen år siden er datert til å være opptil 6 000 år gamle.

Nålebindingsteknikken gikk i arv fra mor til datter, og var en helt vanlig teknikk i Norge inntil 1850. Da overtok strikkingen for fullt. Det gikk fortere å binde med to pinner, enn med en nål. Først på den tiden kom betegnelsen nålbinding.

På 1960-tallet var teknikken i ferd med å dø ut, men husflidsorganisasjonen sto parat til å videreføre arven. Det ble blåst nytt liv i teknikken.

Hva går teknikken ut på?

Kort fortalt er det løkker som går i hverandre i en bestemt orden. Man trer nålen ut og inn gjennom foregående løkker etter et bestemt system, og får en rad sammenhengende løkker. Du syr ved hjelp av tommelen og en grov nål med øye ovenfor midten. Hver løkkerad festes under arbeidets gang til det foregående (som ved hekling). En syr med tråd på en armlengde, og garnet må skjøtes ofte. Nålebinding rakner ikke og det kan ikke rekkes opp. På Youtube og Husflid.no finner du instruksjonsvideoer.

– Hvordan ble du kjent med nålebinding Ruth (hvem er Ruth?)?

For mange år siden ble jeg kjent med Alice som satt med nålebinding på et marked på bygdetunet i Trysil. Hun hadde lært det av sin svenske bestefar. Hun ble min lærer gjennom flere år. Jeg var innom bygdetunet hver gang vi var på hytta i Trysil og fikk ny inspirasjon. Nå er hun dessverre død. Etter hvert har jeg skjønt at flere har fått øynene opp for denne fantastiske masketeknikken. Av alle håndarbeidsteknikker jeg har blitt kjent med, er det denne som har fenget meg mest. Jeg syr hver dag. Har med meg nålebinding når jeg reiser. Mange lurer nok på hva jeg driver med når jeg syr rundt tommelen og spytter diskret i hånda for å skjøte trådene. Men jeg forteller og viser fram produktene. Jeg har blitt en skikkelig nålebindingsmisjonær. Nå syr jeg et par votter raskere enn jeg strikker. Jeg kjenner virkelig fellesskapet med kvinner i over 100 generasjoner når jeg har sydd et par votter.

– Hva er det man kan lage med nålebindingsteknikken?

Votter, luer, sokker, sitteunderlag, pulsvarmere ja det meste. Det er vel bare fantasien som setter grenser. Men garnet bør være tjukt, gjerne Fritidsgarn fra Sandnes eller helst Troll fra Hillesvåg uldvarefabrikk som er litt fastere.

– Hvordan bearbeider du produktene du lager?

Jeg tover dem først forsiktig i maskin. 30 grader er nok. Så former jeg dem og broderer mønster i ulke farger. Jeg liker blomster. Det har kanskje blitt mitt varemerke. Det har Ruth rett i – lue og votter med vakre blomstermotiver har blitt hennes varemerke. Ruth har ikke lengre kurs i nålebinding, men selger sine produkter så ofte hun har mulighet.